Sara og hennes venner

Sara har fått en ny og variert omgangsskrets. Noen av mine nye "venner" er gamle kjenninger, men de er fortsatt like kjære. Det er et televisionsapparat. Det er den svært femi gutten på Kiwi. Det er Jesus Kristus. Og det er alle de stemmer som måtte befinne seg i mitt hode! Livet har tatt en drastisk vending mot bakken. Men nå er det endelig endring og håp i lufta. Jeg snakker ikke om Obama, jeg snakker om gode venner :)

Ifa er godt!

Høsten er på vei! Det har vært fint vær denne helgen, men man merker at det er forandringer i lufta. Ikke bare i lufta forresten, på jorda også! Jeg har flyttet for meg selv, og venter i ensomhet på at min romvennine skal flytte inn sammen meg! Forhåpentligvis skjer det denne uken! Om en uke begynner jeg å jobbe. For et slit det skal bli! :D

En dag uten like

Det er noe med den kulden og det mørket man føler på kroppen , når lyset i tunnelen slukkes. Det er den håpløsheten som fyller sinnet, stenger veier og skaper lidelse. Paradoksalt nok er det noe med den lykken og det håpet man finner, når lyset viser seg, om bare en sjelden gang, i enden av den milelange, mørke tunnelen. Det er noe med håpet, det skaper. Om det bare kunne være forbedringer, og ikke falske håp.

Spør, og hvis du vil svare; gjør noe, jeg vil se handling! Ord er lyder, handlinger er et skritt frem eller et skritt tilbake. La oss snu og gå vekk fra flammene sammen.

Ring ring

Det er mye rart som kan skje. Spesielt hvis man er litt rar selv. For en stund siden fikk jeg en merkelig telefonsamtale fra en rar person. I lengre tider har Sara drevet sin egen lille terrorisering av en viss type dumme mennesker i samfunnet. Det er disse liksom-ikke-rasistene som vil sende ut alt som er av innvandrere og leser historie begge øynene igjen. Min rettferdighetsans er oppegående og sammen med mine barnslige toner, blir det kanskje en litt uheldig miks. Uansett syns jeg det er vanskelig å være passiv når folk som er dumme snakker høyt, derfor har jeg prøvd å gjøre livet surt for et par av disse menneskene. Vet ikke om jeg lyktes, men for en stund siden fikk jeg altså en merkelig telefonsamtale. Mannen som ringte meg kalte seg en ekte nazist, og han var ikke akkurat blid. Så jeg la fort på. Men så ringte det opp igjen. Og igjen. Og igjen. Jaja, tenkte jeg, jeg får vel høre hva denne mannen har på hjertet sitt. Han begynte med å skjelle meg ut og mente jeg var veldig feig og barnslig. Det visste jeg fra før av. Så gikk han videre med å si at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt om det han mener, for han benytter seg bare av ytringsfriheten. Det gjør jeg også. Også til sist kom han med trusler, før han la på. Jaja, ikke så godt å vite hva man skal si til sånt. Jeg fikk ikke sagt så mye, men hadde jeg fått sjansen ville jeg sagt noen ord om vær og vind, sendingskjema til tv2 utover høsten, og at jeg synes det er trist av BUGG -tyggisen er ute av produksjon. Den er så god.

Alt som kommer fra den kanten, uansett dekke og bekledning, synes jeg fortjener barnslig stikk i siden.

Kjenner en dragning mot vest!

Sees, men ikke høres!

Det er noe som slår meg i hodet med stor fart, hver eneste gang jeg er ute og flyr. Hvorfor er det ingen som jobber for barnefrie soner på fly?? Her kommer ærlige setninger om barn: Barn skriker, barn skråler, de bråker, de vil underholdes og de gauler gjerne uavbrudt! Har de ikke lært å snakke og vil fram til et poeng; SÅ SKRIKER DE TIL TÅRENE RENNER! Vondt er det, å sitte timesvis i et fly ved siden av et avkom i denne tilstanden. Paradoksalt nok hiver vi kjæledyrene ned i bagasjerommet, men folkens, disse holder hvertfall kjeft når vi ber dem om det. Og skulle man være så uheldig å være allergisk, så finnes det medikamenter og lommetørkler. Å stenge ute lyden av et barn som skriker bleia full av mat, krever sterkere medikamenter. Narkotika.

La det ikke være noen tvil: JA til barnefrie soner på fly!